Vi bistår allerede fra før barnevernet blir kontaktet - av offentlige eller private instanser, av barn eller foreldre.
Vår erfaring er at sakene i større grad løses i tråd med mildeste inngreps prinsipp dersom barn og foreldre er representert ved advokat helt fra starten av. Vi forsøker å dempe konflikten og hjelpe slik at saken kan løses til det beste for alle parter.
Barnet står i fokus. Men for at barnet skal bli hjulpet må ofte også foreldrene hjelpes til å forstå barnets situasjon. Vi står last og brast med klientene våre, uansett om barnevernssaken nettopp er startet, om det er varslet omsorgsovertakelse eller den er kommet helt til det andre ytterpunktet - tvangsadopsjon. Vi kan også bistå med begjære mer samvær eller tilbakeføring. 1. januar 2022 trådte den nye barnevernsloven i kraft. Samvær er der regulert i kapittel 7. Tilbakeføring er regulert i barnevernsloven § 5-7.
Vi bistår slik at klientene i størst mulig grad klarer å forstå situasjonen og hva som skal til for at de kan klare å snu den.
Vi møter klientene våre med empati, forståelse og et skarpt juridisk blikk - uansett om klientene er barn, fosterfamilie, foreldre eller annen familie.
Advokat Alvik har bistått i en rekke barnevernssaker for fylkesnemnder og domstoler og i møter med barnevernet.
Advokat Alvik har tidligere jobbet ved barnevernutdanningen ved universitetet OsloMet. Hun har også skrevet rapporten «Samvær etter omsorgsovertakelse - en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter».
Vi hjelper deg gjennom barnevernssaken - fra begynnelse til slutt.
Ved mediakontakt bistår vi først og fremst på generelt grunnlag av hensyn til barnets personvern.
Vi har omfattende erfaring og kompetanse.
Prosessen i en barnevernssak
Bekymringsmelding til barnevernet
Barnevernssakene starter med at barnevernet mottar en bekymringsmelding. De fleste bekymringsmeldinger sendes inn av barnehager, skoler, helsestasjoner og annet helsepersonell. Disse instansene har som utgangspunkt taushetsplikt, men i situasjoner som kan tyde på alvorlig omsorgssvikt er hensynet til barnets behov for beskyttelse vektet tyngre enn hensynet til personvern.
Noen meldinger sendes inn av privatpersoner. Det er kun privatpersoner som kan sende inn anonyme bekymringsmeldinger. Barnevernstjenestene bør imidlertid være varsomme med å love anonymitet til personer som for eksempel ringer inn. Dersom en sak kommer opp for fylkesnemnda, kan det bli problematisk om kontaktpersonen er lovet anonymitet.
Når offentlige instanser sender inn bekymringsmeldinger skal de som utgangspunkt først informere foreldrene. De fleste personer vil føle det mindre inngripende at barnevernet kontaktes etter at de frivillig har samtykket til det enn at medingen sendes inn «bak deres rygg». Dersom foreldrene ikke samtykker til at barnevernet kontaktes, må det vurderes om vilkårene for meldeplikten er oppfylt. Det kreves da at den offentlig ansatte har «grunn til å tro» at det foreligger «mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt». Dette betyr at melderen ikke må ha sikker kunnskap, men noen holdepunkter for mistanken. Det vedkommende mistenker må imidlertid være alvorlig. Alvorlighetsgraden må være så betydelig at tilfellet, dersom det stemmer, faller innunder vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven § 4-12. Dersom det sendes bekymringsmelding til barnevernet, og det verken foreligger samtykke eller opplysningsplikt, er utgangspunktet at det foreligger brudd på taushetsplikten. I noen kommuner er det avdekket at det for eksempel rutinemessig sendes bekymringsmelding til barnevernet ved ufrivillig skolefravær, «skolevegring». Bekymringsmeldinger skal være konkret begrunnet, og høyt skolefravær er ikke i seg selv grunnlag for et slikt unntak fra taushetsplikten. Det samme gjelder dersom foreldre flere ganger har glemt timer ved helsestasjon eller hos tannlege.
Når barnevernet mottar en bekymringsmelding skal denne vurderes innen én uke. Barnevernet kan velge å henlegge meldingen uten undersøkelse, eller iverksette en undersøkelsessak.
Hensynet til barnets beste bør være styrende -også for advokatene.
En undersøkelse skal som utgangspunkt gjennomføres senest innen 3 måneder, men fristen kan utsettes med ytterligere 3 måneder i enkelte tilfeller.
Undersøkelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig og skal gjennomføres på en så skånsom måte som mulig for dem saken berører. Dette betyr også at opplysninger om at en barnevernssak er pågående ikke skal spres til unødig mange instanser og personer, selv om barnevernstjenesten har hjemmel for å innhente opplysninger uten samtykke. Barnevernstjenesten skal også informere og spørre foreldre og eventuelt barn før de kontakter aktuelle instanser, typisk skole, barnehage, fastlege, helsesykepleier m.v.
Oftest vil barneverntjenesten innledningsvis gjennomføre en samtale med foreldrene. De kan også ha samtaler med barnet og ved behov innhente opplysninger fra andre personer eller instanser som nevnt ovenfor. Ved mistanke om vold eller overgrep, kan barnevernet be politiet foreta et tilrettelagt avhør av barnet. Hvis det foreligger mistanke om vold og overgrep og barnet kan risikere represalier, kan barneverntjenesten unnlate å informere foreldrene før saken er nærmere undersøkt. Ved alvorlige mistanker har barnevernstjenesten hjemmel for å fatte akuttvedtak (lenke til artikkel nedenfor) om flytting av barnet. Dette kan av hensyn til barnet gjøres samtidig som undersøkelsessaken pågår.
Utfallet av en undersøkelsessak:
En undersøkelse kan ha flere utfall. De vanligste er:
- Saken avsluttes uten tiltak.
- Det settes inn hjelpetiltak.
- Barnevernet fremmer sak for Fylkesnemnda
Dersom undersøkelsen avsluttes uten tiltak, foreligger det ikke grunnlag for tiltak og barneverntjenesten trekker seg ut av saken uten ytterligere oppfølging.
I de fleste barnevernssaker betales advokatutgiftene av det offentlige.
Dersom resultatet av undersøkelsen er at familien er i behov av hjelpetiltak, vil barnevernet utarbeide en tiltaksplan og tilby familien hjelp. Hjelpetiltak kan være veiledning av foreldrene, økonomisk støtte, avlastning, tilbud om å få dekket barnehage m.v. Tiltakene skal kun gjelde en viss periode og barneverntjenesten skal evaluere tiltakene og effekten av dem underveis.
Hjelpetiltak er som hovedregel frivillige og forutsetter at foreldrene samtykker. Det er også hjemmel for at noen hjelpetiltak kan pålegges selv om foreldrene ikke samtykker, dette gjelder for eksempel at barnet skal være i barnehage. Tvangsvedtak må fattes av fylkesnemnda. Hjelpetiltak som forutsetter at foreldrene er motiverte, for eksempel foreldreveiledning, må baseres på frivillighet for at de skal fungere etter sin hensikt. En helt annen sak er at mange foreldre føler seg tvunget til å samtykke fordi de frykter konsekvensene dersom de ikke vil ha barnevernets anbefalte tiltak. I slike situasjoner kan det være hensiktsmessig å rådføre seg med en advokat. Vår erfaring er at konfliktnivået og barnevernets og foreldrenes gjensidige forståelse for hverandres situasjon og oppfatning kan bedres ved hjelp av en klok advokat.
Barnevernet fremmer sak om omsorgsovertakelse
I saker med alvorlig bekymring for barnets omsorg, kan barneverntjenesten fremme sak om å overta omsorgen for barnet.
Det er strenge vilkår for når det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse, og man har alltid krav på at staten betaler advokatutgifter i slike tilfeller. Hovedvilkåret er at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige trygghet og kontakt som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Det første alternativet handler om barnets fysiske omsorg – om barnet har det som trengs av mat, klær o.l. Det andre alternativet handler om den emosjonelle ivaretakelsen av barnet, for eksempel om foreldrene evner å tolke barnets signaler, å møte barnets følelsesmessige behov og gi barnet den kjærligheten og sensitiviteten som barnet trenger for å utvikle seg riktig og ha det bra.
Dersom barnevernet får medhold i fylkesnemnda betyr det at barnet flytter bort fra sine foreldre og til en institusjon eller et fosterhjem. Det vanligste er at barnet flyttes til et fosterhjem. Fylkesnemndas avgjørelse kan bringes inn for domstolene for en ny vurdering. Dersom vedtaket ikke endres i tingretten, kan saken ankes videre lagmannsretten og deretter eventuelt til Høyesterett. Både i lagmannsretten og i Høyesterett er det ankeutvalg som tar stilling til om saken skal slippes inn til full overprøving eller ikke. Hvis saken enten er realitetsbehandlet eller ikke er sluppet inn og saken er tatt helt til Høyesterett, kan saken klages inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Det klare utgangspunktet er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre etter en omsorgsovertakelse. Det er samværsfastsettelsen og begrunnelsene for disse i norske vedtak og dommer som i størst grad har vært årsaken til at Norge gang på gang er blitt dømt for brudd på retten til familieliv i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Noen ganger er det riktig at det ikke skal være samvær eller at det skal være lite samvær.
Hvis det over tid er så lite samvær at muligheten for tilbakeføring blir liten, fordi barnet får tilknytning til andre mennesker og kjenner foreldrene dårlig, må kravene for å oppgi målet om gjenforening være oppfylt. Det kreves at det foreligger sterke og spesielle grunner. Det vil typisk være tilfellet når foreldrene anses som særlig uegnede, for eksempel på grunn av alvorlig emosjonell omsorgssvikt, psykiske lidelser, vedvarende rusmisbruk eller vold og overgrep. Det kan også være oppfylt dersom barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at hensynet til barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening med biologiske foreldre. Også i saker der hensynet til barnet tilsier at det er riktig med adopsjon, kan målet om gjenforening forlates.
Høysterett har uttalt at samvær åtte ganger i året er tilstrekkelig til å ivareta målet om gjenforening. Det må imidlertid stilles spørsmål ved om dette er i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Dette er foreløpig ikke prøvd etter at den aktuelle dommen ble avsagt. Forutsetningen er uansett at det aldri kan fastsettes et samvær som kan skade barnets helse og utvikling. Samværet kan heller ikke utsette barnet for en urimelig belastning.
Barnets reaksjoner på samvær vil ofte bli vektlagt. En dyktig advokat vil kunne bidra med å sette fokus på årsakene til barnas reaksjoner. Det kan se ut til at man i for mange saker legger til grunn at barnas negative reaksjoner skyldes omsorgssvikten de er blitt utsatt for, og at man ikke har vurdert om reaksjonene kan skyldes noe annet, for eksempel savn etter foreldrene og såre følelser knyttet til at de brått er blitt flyttet bort fra sine nærmeste omsorgspersoner.
Advokat Alvik har spisskompetanse på barnevernrett og menneskerettigheter. Vi er klare til å følge deg gjennom saken. Vi bistår også foreldre etter en omsorgsovertakelse, noen ganger mange år etter at barnet første gang ble plassert, for å få fastsatt endret samvær, både når det gjelder samværsomfang og samværskvalitet.
Advokat Alvik står bak den siste omfattende undersøkelsen av praktisering av samvær etter omsorgsovertakelse etter de mange dommene mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstol: Samvær etter omsorgsovertakelse - en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter.
Tilbakeføring
Et vedtak om omsorgsovertakelse er ment å være et midlertidig vedtak. Etter loven har barnevernet plikt til å legge til rette for at barnet skal kunne flytte hjem til sine foreldre igjen, dersom det har skjedd endringer i familiens situasjon og vilkårene for en omsorgsovertakelse ikke lenger er til stede.
Det første vilkåret for tilbakeføring er at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det må derfor være rimelig sikkert at omsorgssituasjonen hos foreldrene er og fortsatt vil bli god nok for barnet. Hva som er «godt nok» er imidlertid et skjønnsmessig spørsmål som må vurderes konkret i hver enkelt sak. Det kan for eksempel ikke kreves at den fysiske omsorgen i foreldrehjemmet er like god som i fosterhjemmet. Det andre vilkåret for tilbakeføring er at barnet ikke har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det vil føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet. Også dette kravet vil bero på en konkret vurdering av barnets og foreldrenes livssituasjon. Hensynet til barnets beste skal være av grunnleggende betydning.
Også i tilbakeføringssaker har foreldre rett på fri rettshjelp (staten dekker advokatkostnadene). Foreldre kan derfor kreve at barnet tilbakeføres til deres omsorg, dersom det har gått 12 måneder fra saken var til behandling i fylkesnemnda eller domstolen. Som advokater bistår vi med å vurdere mulighetene for å få medhold. I alle barnesaker er det viktig at advokatene også vurderer om det er riktig å utsette barn, foreldre og eventuelt fosterfamilie og andre rundt for jevnlige rettslige prosesser. Noen ganger er det nødvendig at både barn og foreldre slår seg til ro med situasjonen, i hvert fall midlertidig, og har fokus på å skape så gode samvær som mulig. Da vil også muligheten for tilbakeføring på et senere tidspunkt stå åpen.
Dersom foreldrene har krevet tilbakeføring tidligere og ikke fått medhold, kan ny sak om tilbakeføring kun kreves der det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.
Samvær etter omsorgsovertakelse – en hårfin balansegang mellom motstridende hensyn?
Artikkel. Første gang publisert i Fosterhjemskontakt oktober 2022
Rapporten «Samvær etter omsorgsovertakelse - en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter» ble offentliggjort høsten 2021. Dette er foreløpig den siste rapporten som omhandler spørsmålet om hvorvidt norsk barnevernspraksis er i samsvar med føringer fra Høyesterett og Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD).
Norge er gjentatte ganger dømt av EMD for brudd på retten til familieliv. Et helt sentralt spørsmål har vært praktisering av samvær etter en omsorgsovertakelse. God kontakt er en forutsetning for at det senere vil kunne være til barnets beste å flytte hjem igjen til sine biologiske foreldre.
Gjenforeningsmålets betydning for samvær
Hovedfunnene i rapporten viser at norsk praksis er blitt betraktelig strengere når det gjelder å uttale at en omsorgsovertakelse vil bli langvarig og at målet om gjenforening kan forlates. For at gjenforeningsmålet skal kunne oppgis må ett av tre vilkår være oppfylt: (1)foreldrene må være særlig uegnet, (2) opprettholdelse av gjenforeningsmålet vil skade barnets helse og utvikling eller (3)barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at hensynet til stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.
Gjennomgangen av praksis viser at både lagmannsrettene og fylkesnemndene er tilbakeholdne med å anvende disse vilkårene. Når målet om gjenforening opprettholdes, må samvær fastsettes slik at båndene mellom barn og foreldre kan styrkes og utvikles med sikte på tilbakeføring. Unntak kan kun skje dersom samvær er en urimelig belastning for barnet eller kan skade barnets helse og utvikling. Slike begrunnelser kan ikke anvendes over lang tid uten at ovennevnte vilkår er oppfylt. Undersøkelsen kan tyde på at gjenforeningsmålet opprettholdes i for mange saker. Dette kan føre til at det fastsettes mer samvær enn det barnet isolert sett vil være best tjent med. I flere saker kunne man nok heller vurdert fravikelse av gjenforeningsmålet.
Er pendelen i ferd med å svinge for langt den andre veien?
Det er positivt at norsk barnevernspraksis har tatt innover seg endringene i rettstilstanden og fastsetter mer samvær enn tidligere. Det er imidlertid grunn til bekymring for om pendelen er i ferd med å svinge for langt den andre veien. Regelverket inneholder muligheter til å fastsette begrenset samvær der dette synes å være det beste for barnet, for eksempel fordi barnet har massive reaksjoner i forbindelse med samvær. Undersøkelsen viser at disse mulighetene ikke brukes i stor nok grad og at målet om gjenforening oppretteholdes også i saker der det i realiteten kunne vært forlatt.
Dette fører til at barn som kunne trengt forutsigbarhet og stabilitet, blir værende i en uavklart situasjon. De får ikke den beskjeden de så sårt kunne trengt: «Du skal få vokse opp i fosterhjemmet, og du skal slippe så mye samvær fordi vi ser at det er vanskelig for deg».
Samvær som glede og berikelse for barna
Det er helt sentralt å påpeke at samvær for mange barn er en glede og en berikelse. De fleste barn er glade i foreldrene sine, til tross for omsorgssvikten mange er blitt utsatt for. For svært mange barn er det både viktig og riktig at samvær praktiseres slik at tilbakeføring senere blir mulig. Men noen barn trenger mer ro, trygghet, stabilitet og forutsigbarhet enn de kan få med vissheten om at myndighetene mener at de en dag nok skal tilbake til mamma og pappa - foreldre som kan ha skadet dem for livet på ulike måter.
Fosterforeldrenes betydning
Fosterforeldrene er barnas nærmeste omsorgspersoner og ser og opplever barnas reaksjoner i forbindelse med samvær. Det følger av rettspraksis at myndighetene skal være tilbakeholdne med å bygge på fosterforeldres vitnemål alene. Dette skyldes at man mener fosterforeldre kan ha en egeninteresse i hvilket utfall saken skal få fordi de kan ønske å beholde barnet. Det er likevel et nokså gjennomgående trekk i sakene i undersøkelsen at fosterforeldres utsagn vektlegges nettopp fordi de kjenner barnet best. Det kan likevel være klokt å påse at også andre personer og instanser rundt barnet dokumenterer barnets reaksjoner og funksjonsnivå i forbindelse med samvær. Det kan da også kartlegges om reaksjonene kan ha andre årsaker enn tidligere omsorgssvikt. Kanskje kan barnets reaksjoner for eksempel skyldes savn og tristhet. Hvis uttalelser fra fosterforeldrene harmonerer med opplysninger fra for eksempel skole, barnehage og BUP er det uansett større sjanse for at de legges til grunn for vurderingen av samvær. Gode, detaljerte og gjerne kronologiske nedtegnelser, kan også gjøre at fosterforeldrenes utsagn blir mer troverdige. Slik kan man også bidra til fokus på at vilkårene for å forlate gjenforeningsmålet kan være oppfylt og/eller at samvær er en urimelig belastning for barnet – forutsatt at det virker klart at mindre samvær er det beste for barnet. I denne balansegangen er det også svært viktig å ha med seg at det for de fleste barn er og bør være et mål at de skal ha kontakt med sin biologiske familie. Dette er også bakgrunnen for de mange dommene fra EMD mot Norge.
Fosterforeldres og fosterbarns rett til familieliv
Til slutt nevnes at også barnets og fosterforeldrenes familieliv kan være vernet etter EMK artikkel 8. Det finnes eksempler på saker fra EMD hvor fosterforeldre har fått medhold i at det er gjort illegitime inngrep i deres og barnets rett til familieliv med hverandre.
Alt i alt synes norsk praksis å være i samsvar med gjeldende rett, men det er grunn til bekymring for om noen barn presses for langt i forbindelse med samvær når målet om gjenforening opprettholdes. Myndighetene bør nok i noe større grad enn tidligere vurdere om vilkårene for å forlate målet om gjenforening er oppfylt. Dette kan bety at samvær kan fastsettes uavhengig av at barnet skal kunne tilbakeføres til biologiske foreldre.
